Black metal mordene i Norge
Det som er kjent som black metal mordene i Norge fortsetter å fascinere den musikkinteresserte verden, og ja: det er en smått utrolig historie. Dette skal vi se nærmere på i denne artikkelen.
Norsk black metal var i starten noe mange vil karakterisere for svært mørkt og dystert – og det muligens med rette. Musikk og fysisk fremtoning ble, som mange nå vet, underbygget med handling. Den musikalske kvaliteten, kirkebrenning, gravskjending – og i siste instans – mord – gjorde at norsk black metal ble kjent over hele verden.
Først: norsk black metals historie
Black metals utvikling karakteriseres gjennom det som bli referert til som to bølger: den første bølgen og den andre bølgen. Sentralt i den andre perioden sto norske musikere og deres band.
Den første bølgen
Den første bølgen av black metal så dagens lys hovedsakelig gjennom banebrytende band som Venom, Hellhammer og Bathor. Alle disse trådte inn på scenen rundt starten av 1980-tallet. Disse pionerene la grunnlaget for en stil og estetikk som senere inspirerte norske musikere. Disse norske artistene utviklet stilen ytterligere, noe som førte til fremveksten av «den andre bølgen» av black metal – en sjanger som skulle bli en av Norges mest anerkjente musikalske og kulturelle bidrag til verden.
Uansett: mange mener at det aller første black metal-albumet var «Welcome to Hell» fra 1981, produsert av Venom. Betegnelsen «black metal» ble for øvrig hentet fra Venoms oppfølgeralbum fra 1982 med samme navn. Venom var kjent for sine tekster som ofte dreide seg om satanisme, det okkulte, mørke og underverdenen.
Med en innovativ mørk vri på heavy metal-lyden, skilte Venom seg ut fra mengden på den tiden. Dette unike musikalske uttrykket, kjennetegnet ved en rå produksjon og dyp vokal, ble raskt en kilde til inspirasjon for en ny generasjon av musikere som søkte et mer rebelsk uttrykk. Det er også verdt å nevne at medlemmene i Venom benyttet seg av kunstnernavn, en trend som etter hvert skulle bli normen blant black metal-artister.
Det er betydelig mer som kunne blitt sagt om denne æraen innenfor black metal – men dét er ikke hovedsaken i denne artikkelen. Hvis dette er litt for ‘mørk’ lesing kan vi anbefale en tur til et krypto casino.
Den andre bølgen
I hjertet av Norges hovedstad ble grunnlaget for «den andre bølgen» av black metal lagt da Mayhem ble dannet i 1984. Initiativet kom fra den unge Øystein Aarseth, bare 16 år gammel. Aarseth var kjent i musikkmiljøet som «Euronymous».
Opprinnelig hentet bandet inspirasjon fra Venom og Hellhammer, men med tiden beveget de seg mer mot death metal, ettersom satanistiske temaer ble sett på som mindre trendsettende.
Ikoniske Mayhem
Mayhem ble altså dannet i 1984 av tre medlemmer; Euronymous (Øystein Aarseth) på gitar og vokal, Necrobutcher (Jørn Stubberud) på bass og Manheim (Kjetil Manheim) bak trommesettet. Bare to år etter deres dannelse, i 1986, lanserte de demoen «Pure Fucking Armageddon».
Med vekst og ambisjoner begynte besetningen å utvide seg. Maniac (Sven Erik Kristiansen) og Messiah (Eirik Norheim) ble tatt inn som vokalister, og med denne styrkede besetningen ga Mayhem ut sin første fullengde album, «Deathcrush», i 1987. Albumet ble mottatt med stor entusiasme, og de første tusen kopiene ble raskt utsolgt. Som et resultat av denne suksessen ble albumet trykket opp igjen i 1993 av labelen Deathlike Silence Productions, tidligere kjent som Posercorpse.
Men Mayhem var ikke fremmed for endring. Både Maniac og Manheim forlot bandet mot slutten av 1987. En kort periode fulgte med vokalist Kittil Kittilsen og trommis Torben Grue fra bandet Vomit. Til slutt ble lineupen stabilisert igjen med ankomsten av to sentrale medlemmer. Per Yngve «Dead» Ohlin tok over som bandets vokalist og Hellhammer (Jan Axel Blomberg) overtok trommene. Med dette laget startet en ny æra for Mayhem.
Nesten samtidig kom Darkthrone (opprinnelig kjent som Black Death) frem fra Kolbotn. De ga ut death metal-albumet «Soulside Journey» tidlig i 1991. På vestkysten, i Bergen, drev artister som Olve Eikemo og Harald Nævdal, bedre kjent som «Abbath» og «Demonaz» fra Immortal, samt Varg Vikernes med sitt death metal-band Old Funeral.
I 1991, under en konsert med Morbid Angel i Oslo, krysset Bergens- og Oslo-scenen stier for første gang, med et historisk møte mellom Vikernes og Aarseth. Dette arrangementet markerte også det første møtet mellom Kristoffer Rygg og Jørn Henrik Sværen.
‘Helvete’ ble åpnet
Rundt denne tiden etablerte Aarseth platebutikken Helvete i Schweigaards gate i Oslo. Denne butikken skulle raskt bli et viktig samlingspunkt for den innerste kretsen av black metal-entusiaster. Denne ble ofte kalt «Den svarte sirkel», et begrep myntet av Aarseth selv. Gruppen betraktet seg som en kultisk bevegelse, og ble senere assosiert med alvorlige kriminelle handlinger som mord, kirkebranner og ekstremisme. Dette kommer vi tilbake til.
I overgangen mellom 1980- og 90-tallet ble betegnelsene black metal og death metal brukt litt om hverandre. Black metal ble ofte sett på som en subgenre av death metal. Forskjellen mellom de to sjangrene var i begynnelsen mer knyttet til image og lyrisk innhold enn til musikk. Selv om black metal etter hvert definerte seg uavhengig av death metal, var skillet mellom viking metal og black metal fortsatt hovedsakelig basert på lyrisk innhold, med fokus på om teksten handlet om Odin eller Satan.
Dette musikalske skillet har blitt mer markert over tid, selv om noen fortsatt definerer sjangre basert på tekst og image.
En liten digrasjon: det kan være verdt å merke seg at en rekke metalband nå faktisk har fått spilleautomater oppkalt etter seg!
Standarden settes
I 1991 begynte ting virkelig å røre på seg. Fire år tidligere hadde Pelle Ohlin kommet til Norge – fra Sverige. Han hadde da vært vokalist i bandet Morbid. Etter å ha hørt at Mayhem trengte en vokalist, sendte den svenske sangeren en kassett til bandets postboks. Sammen med denne kassetten hadde han lagt ved en død mus festet til et kors.
Ohlin forvandlet bandet. Han var besatt av døden, og han gravla sceneklærne sine i flere dager før konsertene. Poenget var å la dem råtne før han tok dem på. Andre ting han gjorde var blant annet å ta med seg en død kråke til øvelse. På scenen brukte han ansiktsmaling på, og denne refererte han til som lik-maling.
Aarseth adopterte også denne malingen, og det gjorde også mange andre.
På scenen drev Ohlin med nokså alvorlig selvskading. En av de mest forstyrrende scenene i Jonas Åkerlunds film, Lords of Chaos, viser Ohlin (spilt av Jack Kilmer) kutte armen sin i filler. Deretter spruter han blod på de fremste radene, og dette foregikk under en beryktet Mayhem-konsert. Ved konsertens slutt var det kun de «ekte» tilhengerne som fortsatt var til stede.
Ohlin tar livet av seg
Grunnleggeren av bandet Kampfar, Per-Joar Spydevold, med artistnavnet Dolk, uttalte seg om Ohlin i et intervju med The Guardian:
Ohlin hadde psykiske problemer. På en fest begynte han å kutte seg selv. Med en kniv. Vi var så vant med det at vi bare tok på ham håndjern og lot ham ligge i et hjørne. Han drakk hele tiden. Senere slapp vi ham av foran en politistasjon, bare for å være sikre på at han ikke gjorde noe dumt med seg selv. Så fortsatte vi å feste.
I april i 1991 tok Ohlin livet av seg på soverommet sitt. Han hadde kuttet seg i håndleddene og skutt seg selv.
Aarseth fant ham og tok deretter bilder av liket. Mange av hans kollegaer reagerte kraftig på dette, inkludert Stubberud. Han sluttet i bandet som en følge av dette.
I et intervju en tid senere sa Aarseth følgende:
Det er ikke hver dag man får muligheten til å se et lik, så da må man gjøre det meste ut av det.
Denne hendelsen blir av mange sett på som et vendepunkt for black metal scenen. Filmskaper Åkerlund sa at i tiden før selvmordet var det en ‘leken’ stemning. Etterpå ble ting mye mørkere. Euronymous var tross alt svært nær til Ohlin.
Aarseth blir uglesett
Aarseth startet plateselskapet Deathlike Silence, og åpnet den allerede nevnte platebutikken Helvete. Platebutikken var omtrent som en krypt, og ble nærmest legendarisk med én gang.
Aarseth begynte dog å bli et offer for sin egen popularitet. Han ble et slags midtpunkt både for Mayhem og black metal-bevegelsen – og dét var det ikke alle som var fornøyde med.
I intervjuet med The Guardian sier Dolk følgende:
Han ble for høy på seg selv, som i ‘jeg er lederen’, liksom. Han trodde han kunne kontrollere hele den norske metal scenen. Jeg vet med sikkerhet at det var mange som snakket om å fjerne Øystein fra scenen. Og med dét mener jeg ‘fjerne’.
Som i ‘å drepe ham’, spør avisen. ‘Ja’, svarer Dolk.
Kirkebrenningen starter
Ting tok snart en mørkere vending. Den 6. juni 1992 ble Fantoft stavkirke i Bergen brent ned. Vikernes, som var mistenkt for dette men ble frikjent i retten, forklarte senere at Fantoft var en kristen kirke bygget over et hedensk hellig sted.
Etter Fantoft fulgte flere kirkebranner. Åkerlund tror at disse brannene var et resultat av en eskalerende konkurranse om å overgå hverandre:
Jeg tror ikke de hadde en politisk agenda. Noen av dem er svært ekstreme i sin politiske agenda i dag, men de var unge gutter den gangen. Jeg tror de sluttet å tenke som individer og begynte å tenke mer som en gruppe, for å imponere hverandre og sjokkere. De var i denne boblen hvor man til slutt blir immun: du tar ett skritt videre, og deretter et annet, og før du vet ordet av det, er det ikke lenger en stor sak å ta livet av en mann.
Black metal mordene: det første drapet
Den 21. august 1992 ble Bård Eithun, også kjent som Faust, trommeslageren fra Emperor, seksuelt tilnærmet av en mann i Lillehammers Olympiapark. Eithun knivstakk ham 37 ganger, og mannen døde av skadene. Dagen etter fortalte han Aarseth og Vikernes om det – og de tre av brant deretter ned Holmenkollen kapell.
Flere branner fulgte etter dette og antallet etterligningsbranner økte. I januar 1993, under sitt alias Count Grishnackh (oppkalt etter en ork i Ringenes Herre), ga Vikernes et anonymt intervju til avisen Bergens Tidende, hvor han hevdet at black metal-miljøet sto bak alt. «Vårt formål er å spre frykt og ondskap,» sa han til dem. Dagen etter ble han arrestert.
Vikernes dreper Aarseth
Samtidig var skikkelsene i miljøet i konflikt med hverandre. Dolk sier at det fantes ulike black metal-sekter, og at alvorlige trusler var vanlig. Forholdet mellom Aarseth og Vikernes hadde brutt sammen på grunn av Aarseths voksende kultpersonlighet. Han skal også ha skyldt Vikernes royalties.
Aarseth hadde også fortalt folk at han planla å drepe Vikernes. Om han mente det eller ikke er uklar. Aarseth sendte også dødstrusler, ifølge Stubberud, til death metal-band som hadde på seg hawaiiskjorter.
Klokken 3 om morgenen den 10. august 1993, ankom Vikernes Aarseths leilighet og knivstakk ham 23 ganger. I mai 1994 ble han kjent skyldig i mord og tre kirkebranner, og dømt til 21 års fengsel. Black metal mordene endret oppfatningen om black metal fra en musikksjanger til en morderisk kult.